Men hvordan får vi empatiske barn?
Hei, visste du at det aller viktigste i barneoppdragelsen er empati? Det hevder i hvert fall en av våre fremste barnepsykologer Magne Raundalen. Selv er jeg overbevist om at han har rett, men hvordan får vi empatiske barn?
Barnets første leveår tilbringes i hovedsak sammen med familien, og hjemmet blir dermed barnets første mulige arena for utvikling av empati. Empati kan utvikles gjennom et helt liv, men grunnlaget legges tidlig. Med alt vi vet om foreldreskap i dag, så hviler det et stort ansvar på oss foreldre. Av og til stiller jeg meg spørsmålet: hva gjør all kunnskapen med oss, og står vi i fare for å bli så «gode» at vi ignorerer egne behov?
Med økt kunnskap om hvordan å skape de mest livsdyktige barna så kjenner vi oss kanskje snarere mer og mer usikre. Står vi i fare for å bli så «gode» foreldre at den oppvoksende generasjonen blir i dårligere stand til å løse de utfordringene som møter dem? Blir barna våre sett og ivaretatt i den grad at de blir mer selvsentrerte, og mindre empatiske?
Flere av oss lever kanskje ikke sammen med den andre forelderen, har delt omsorg eller vi er alene om omsorgen. Det er viktig for oss å strekke til, og at barnet vårt kjenner seg elsket. Men hva med egne behov, og hvor blir det plass til meg i denne foreldreskapets krevende verden? Er det kun barnets behov som skal ivaretas, eller er det lov til å fremme behov selv også? Å fremme egne behov er ikke bare lov, men trolig kritisk betydningsfullt! Med tanke på at vi er rollemodeller, vil våre barn våge foreldreskapet?
Jeg tror at kilden til barnets gryende empati er å finne nettopp i denne behovsprøvingen. Det er når vi fremmer også egne behov at barnet tvinges til justering, og blir minnet på at foreldrene også er mennesker med mange av de samme behovene som dem selv. Slik stimuleres barnet til regulering av egne følelser, impulskontroll og selvhevdelse. Det blir naturligvis viktig at vi har realistiske forventninger til barnets justeringsevne, ved at vi tar hensyn til barnets alder, modning og funksjonsnivå.
Jesper Juul den danske familieterapeuten sier: «Småbarnsforeldre strever unødvendig», og vi er nok mange som vil gi ham rett i den påstanden.Her gir jeg deg noen tips til hvordan vi kan streve litt mindre, ved å ivareta også egne behov. En bonus kan bli mer empatiske barn!
Om barnet ditt gråter eller roper på deg, tillat deg selv å skylle ut balsamen av håret før du stormer ut av badet.
Om du drømmer om et deilig bad, kan vippestolen eller lekegrinden ved siden av deg være et utmerket oppholdssted for barnet ditt, også når dere ikke umiddelbart oppnår en 100 % felles forståelse der og da.
Barnet ditt opplever seg ikke nødvendigvis forlatt om du lar det ligge å småpludre en stund etter at det er lagt/ har våknet, tvert i mot gir du barnet ditt tiltrengt egentid.
Om barnet ditt ikke ønsker å delta lenger i måltidet, la det gå i fra mens du selv nyter et tiltrengt måltid.
Om barnet ditt ikke vil legge seg, så legg det likevel - men ikke krev at det skal sove.
Samsoving kan være en god løsning for ammende mødre og foreldre til spedbarn.
Enkelte velger samsoving også med eldre barn, og dette kan være en gjensidig god løsning. (Imidlertid, hold ikke barnet ditt ansvarlig for mangel på egen søvn)!
Barnet ditt har behov for privatliv i egen seng/på eget soverom, det har foreldrene også.
Barnet ditt får etter hvert egne hobbyer, sørg for at du har minst like mange!
Lykke til med en litt mindre strevende hverdag!
Mvh,
Familie – og foreldreveileder
Wenche Libowitz